www.follolandbruk.no
MENYVALG
 |
|
 |
|
 |
|
 |
|
 |
|
 |
|
 |
|
 |
|
 |
|
 |
|
 |
|
 |
|
 |
|
 |
|
 |
|
 |
|
 |
|
 |
|
 |
|
 |
|
FOLLOKOMMUNENES KARTPORTAL
LANDBRUKS-
FORVALTNING
Landbruks- og Matdepartementet
Statens landbruks-forvaltning
Fylkesmannens landbruksavdeling
Norsk institutt for skog og landskap
Mattilsynet
Lovdata
Follos geologi
av Rolf Sørensen, UMB. 2008
Berggrunn er ikke bare gråstein
Fundamentet til Follos landskaper er urgammelt grunnfjell. Opphavet til gneisene, som mange vil kalle gråstein, er kanskje opp mot 2 milliarder år, og de har vært gjennom 2 store fjellkjedefoldninger. Berggrunnen vi ser i dag er altså røttene av fjellkjeder som Alpene eller Himalaya.
På www.ngu.no/kart/bg250/ vil du finne at det er tre hovedtyper av bergarter i Follo:
1. Glimmergneis – ofte med svarte linser og bånd av amfibolitt, slik som en kan se det i vegskjæringene på E 6, nord for Korsegården. Dette er de eldste bergartene i Follo, og de inneholder mineraler som frigir en del plantenæringsemner. Stort sett får dette bare betydning der berggrunnen ligger i overflaten. Det vil si i knauser og høydedrag som for det meste er skogdekket.
2. Granittisk – tonalittisk gneis er den vanligste bergarten i regionen. Den inneholder to typer feltspat og noe glimmer. Innholdet av plantenæringsemner er ikke særlig stort, men noe bedre enn den følgende bergarten.
3. Granittisk øyegneis finnes i to belter, ett fra Hobøl til Frogn og vestsiden av Nesoddden, og det andre fra Mjærvann og nordvestover til Siggerud. Denne bergarten består av kali-feltspat og kvarts, med litt glimmer. Det er en bergart som er fattig på plantenæringsemner.
I alle tre typene forekommer det lyse årer, eller soner, med store mineraler av kvarts, feltspat og glimmer. Denne bergarten kalles pegmatitt, og den er mest interessant for mineralsamlere. En del av pegmatittene er ’utløpere’ av Østfoldgranitten som trengte opp gjennom jordskorpen for ca. 923 mill. år siden.
I tillegg finnes det et par vulkanplugger av permisk alder (bare 300 mill. år gamle) ved Hvitsten, og noen forskjellige gangbergarter som også er fra permisk tid eller yngre.
Landskapene gjenspeiler en halv milliard år med geologiske hendelser
Det forholdsvis flate landskapet i Follo, med brede åsrygger og forsenkninger, stammer fra et veldig sletteland som ble utviklet for mer enn 550 mill. år siden. De neste hendelsene som har påvirket landskapene i Follo, skjedde for mellom 300 og 250 mill. år siden – i permtiden. Fra Nesoddtangen til Mossesundet og videre sørover, har vi grensen til Oslofeltet bestemt ved en stor forkastning, hvor områdene vestenfor har sunket mange hundre meter ned i forhold til grunnfjellet. En rekke sprekker og mindre forkastninger ble også dannet i grunnfjellet i Follo gjennom permtiden, og de fleste går i nord-sør retning. I disse sprekkesonene finner vi i dag brede dalfører med innsjøer som Årungen og Gjersjøen, og mange større og mindre bekker.
I de følgende 250 mill. år vet vi lite om utviklingen. Sannsynligvis har det vært store skoger med dype jordsmonn det meste av tiden. I de nevnte sprekkesonene kan det ha vært ekstra dyp forvitring.
Da isbreene begynte å bearbeide landskapet for 2,5 til 3 mill. år siden, ble først jordsmonnet og den forvitrede berggrunnen skuret vekk. I de etterfølgende 30 istider eller flere, har landskapet blitt modellert til det vi har i dag.
I nåtiden forandrer menneskene landskapet, kanskje mer enn siste istids breer gjorde, ved å bygge store veier og boligfelt. I landbrukslandskapet i Follo har det bare blitt gjort mindre inngrep, som mindre ’bakkeplanering’ og regulering av enkelte vassdrag.
Satellittbilde av Follo-kommunene (Frogn, Nesodden, Ski, Vestby og Ås) - eller link
Lyse områder er dyrka mark, mens mørkere farger er skog.
Hvis du ser du nøye på bildet, vil du oppdage at Årungen og Østensjøvannet er lysegrønne på grunn av algevekst og forurensing.
Breen smelter - De løse jordlagene kommer på plass
I Follo har vi foreløpig bare spor etter den aller siste del av siste istid – på den tiden innlandsisen smeltet tilbake fra Raet ved Moss til Aker-trinnene i Oslo, det vil si mellom ca. 12 350 og 11 000 år siden.
|
Isavsmeltingen på Sør-Østlandet
Aker-trinnene:
Ski-trinnene:
Ås-trinnene:
Mosse-raet: 12 350 – 12 650 år før nåtid |
De svarte linjene viser isbreens bevegelse under siste istid.
De røde linjene viser de viktigste moreneryggene (israndavsetningene).
Detaljert kart over israndavsetningene vises innenfor rammen – se nedenfor.
[kartutsnitt er fra ”Landet blir til”( 2006), side 515]
Det meste av jordartene som vi har i Follo ble lagt på plass i dette tidsrommet. I første rekke fordi brefronten trakk seg forholdsvis sakte nordover, slik at det ble tid til å legge igjen et stort antall morenerygger, og for det andre at de store mengdene med breslam som strømmet ut ved brefronten bunnfelte som ishavsleirer i havet utenfor breen.
Særlig i områdene mellom Ski-trinnene (fra Drøbak til Nærevann) og moreneryggene fra Hvitsten til Garder er det tykke leiravsetninger. Her har vi Follos største arealer med dyrka mark.
På www.ngu.no/kart/losmasse/ finnes forenklede kart over Follo, som viser fordelingen av de forskjellige løsmassene (jordartene).
Figuren viser hvordan en morenerygg dannes ved brefronten, som en blanding av usortert materiale som bringes fram ved bunnen av breen, og sand og grus som avsettes der breelvene munner ut i havet. På land dannes det usammenhengende og små morenerygger.
Bare noen få steder vet vi hvordan moreneryggene er bygget opp. Avsetningene i det tidligere grustaket ved Ottarsrud i Frogn var en blanding av sand- og gruslag med lag av blokkholdig morene. Mens den store ryggen som demmer Årungen i nord, ved Vassum, består nesten bare av hardpakket leirholdig morene som inneholder knuste skjell av den lille ishavs-muslingen (Bathyarca glacialis).
Det hele er avsatt på relativt stort dyp i ishavet som sto helt inn til brefronten. Utenfor brefronten ble det avsatt store mengder leirslam som ble ført fram med smeltevannselver under og i breen. Slammet ble bunnfelt som ishavsleire mellom moreneryggene og leirene tynnes utmed avstand fra brefronten. Dette kan en blant annet se når en reiser fra Vestby sørover mot Moss.
Det er kartlagt en mengde morenerygger mellom Vestby og Ski (se kart), men en del av dem dekket av et mer eller mindre tykt lag av leirjord. Arealmessig er det derfor leirjorda som dominerer i Follo.
Israndavsetninger (morenerygger) mellom Vestby og Ski. Kartlagt av Rosenfeld (1978).
 |
Israndavsetningene er lokalisert ved hjelp av grus, stein- og blokkinnhold i markoverflaten, samt lave ryggformer i øst-vest retning. Områdene med sand og grusavsetninger er høydedrag som har vær utsatt for bølger og havstrømmer. Det bare på Hurum at det finnes arealer over marin grense i dette området. ’Esker’ er en ryggformet avsetning dannet av en breelv under isen. |
Landet stiger opp av havet
Da brefronten smeltet tilbake sto havet 180 m høyere enn i dag i søndre Vestby, og ca. 210 m høyere i Ski og på Nesodden. Dette høyeste strandnivået kalles marin grense.
Da brefronten trakk seg nordover gjennom Follo, var det meste av området dekket av hav. Bare de høyeste åsene i øst–nordøst stakk opp av ishavet.
Da vekten av ismassene smeltet vekk fra Østlandet, steg jordskorpen raskt – opptil 8 – 10 meter pr 100 år i begynnelsen, men med gradvis avtagende hastighet. I dag stiger Follo ca. 3 mm pr år, omtrent så mye som den antatte havnivåstigningen vil være i de kommende 50 år.
Strandforskyvningskurve som kan brukes for hele Follo
I den eldste delen blir strandnivåene for høye for søndre del av Ås og Vestby.
I den første fasen av landhevningen var høydedragene svært eksponert for bølgeaktivitet – særlig under storm, og løsmassene ble ’vasket’ og sortert. Det groveste materialet, blokker, stein og grus ble liggende igjen som strandavsetninger, av og til som strandvoller av blokker og stein, mens finstoffet ble dratt ut på dypere vann. Etter hvert som mer land kom til syne, begynte rennende vann å erodere i jorddekket, og finstoffet fra bekker og fra bølgeaktiviteten i strandsonen, ble avsatt som steinfrie leirer i forsenkningene, såkalte postglasiale leirer.
Landhevningsfigurer
A 10 300 år før nå |
B 9 600 år før nå |
C 8 300 år før nå |
|
|
|
100 m o.h. 80 m o.h. 60 m o.h.
Tekst til figurene:
A: For ca. 10 300 år siden hadde det meste av Ski kommet opp over havnivå (som var 100 m høyere enn i dag).
Nesodden var en stor øy, mens Frogn var en åpen skjærgård, og det meste av Vestby var fortsatt dekket av hav.
Ved å bruke strandforskyvningskurven og gode kart, kan en rekonstruere forholdet mellom land og hav på alle steder i Follo gjennom hele tidsrommet fra isavsmeltingen til i dag.
Stiplet linje viser nåværende havnivå og innsjøer. Svart var landområder på den tiden.
Tallene på figur A angir dagens høyde over havet.
B: Bare 700 år seinere (ca. 9 600 år før nåtid) hadde jordskorpen steget 20 meter (havnivået var 80 m høyere enn i dag). Nesodden var fortsatt en stor øy, og Frogn hadde også utviklet seg til en skjærgård. Store deler av Ås hadde blitt tørt land. Det var et sammenhengende fjordsystem fra Bunnefjorden, gjennom Ås til Vestby. Deler av Vestby hadde blitt et øy- og fjordlandskap, mens den søndre delen var fortsatt dekket av hav med små holmer og skjær.
Alle tre figurene viser et markert skille i landskapsutviklingen langs en linje parallelt med Hølenelva. Dette skyldes bevegelser i jordskorpen, langs sprekker som er 250 - 300 mill. år gamle.
C: Etter ytterligere 1300 år (ca. 8 300 år før nåtid) hadde jordskorpen steget enda 20 meter (havnivået var nå 60 m høyere enn i dag). Det som i dag er Ås og Ski var stort sett tørt land. Sundet mellom Nesodden og Frogn var i ferd med å lukke seg, men ’Nøstvet-folket’ kunne nok fortsatt passere. Det samme gjaldt ’fjorden’ gjennom det som i dag er Gjersjøen, mens fjordsystemet fra ’Årangen’ til Vestby hadde lukket seg. Det var store østersbanker flere steder i disse fjordene. Søndre del av Vestby hadde blitt skjærgård.
I hele dette tidsrommet var det fangstfolk i Follo, først av ’Fosna’-kulturen. Etter hvert overtok Nøstvet-folket, og boplassene ved Sjøskogen er 7 300 år gammle, eller mer. Omtrent 1500 år seinere kom de første bøndene til Follo.
Siste 8 000 år
Med unntak av søndre Vestby (Son – Hølen - Garder) skjedde det bare små endringer i landskapet i de etterfølgende 8000 år. Frodige varmekjære løvskoger dekket regionen, og det var mye vilt både på land og i havet. Til dette landskapet kom de første bøndene for ca. 6000 år siden.
De forskjellige jordartene
På satellittkartet over Follo ser en fordelingen av dyrka mark og skogområder, og det gjenspeiler i store trekk fordelingen av forskjellige jordartene. Det meste av dyrka mark finnes på tykke leirjorder, mens skogområdene ofte har tynnere jorddekker.
Moreneryggenes dannelse er omtalt ovenfor. Da ryggene ble utsatt for bølgeaktivitet under landhevningen, ble blokker og stein på toppen av ryggene vasket fri, mens sand og grus ble liggende i skråningene på begge sider av ryggen. Blokkmaterialet i overflaten er de fleste steder ryddet, og finnes igjen i gamle grunnmurer i våningshus og fjøs, eller i steingjerder.
Havavsetningene
I dag er omtrent 85 % av den dyrka marka leirjord. Går en et par hundre år tilbake i tid var svært lite av leirjorda oppdyrka, men delvis utnyttet som beitearealer.
(link til ”kulturlandskapets utvikling” – når det temaet er skrevet).
Det meste av leirjorda ble dannet da breen trakk seg tilbake for mer enn 11 000 år siden, og noe leirjord ble dannet under landhevningen. De først nevnte kalles vanligvis ’ishavsleirer’ (med spredte stein og blokker) og de andre kalles postglasiale leirer. De er steinfrie og ligger oppå ishavsleirene i mer eller mindre tykke lag. Leirjorda består hovedsakelig av kornfraksjonen silt, med mellom 20 – 35 % leirfraksjon og noen få prosent sand. Den er tett og arealene var opprinnelig vannsyke. Under landhevningen ble de fleste jordartene utsatt for bølger og kyststrømmmer, slik at den øvre delen av leirjordene (til ca. 0,5 m dyp) inneholder mindre finstoff og noe mer finsand, mens på en meters dyp finner vi som regel feit blåleire.
Strandavsetningene
Rundt høydedragene og over toppen av moreneryggene vil det vanligvis være en ’hud’ av sand og grus, som ligger oppå en mer usortert jordart (morenejord avsatt i havet), mens finstoffet ble transportert ut på dypere vann. Også en del sand og grus ble dratt nedover skråningene. Derfor finner en vanligvis leire under strandavsetningene, og det er ofte utslag av grunnvann på overgangen til havavsetningene et stykke nede i skråningene. Noen steder kan disse strandavsetningene være flere meter tykke, og en del steder har de vært utnyttet som sand- og grusressurser. De første bøndene i Follo ryddet land på den godt drenerte sandjorda for mer enn 5000 år siden (se eget tema).
Myrjord
I høydedragene med tynne jorddekker, er mange av forsenkningene fylt opp med torv, og enkelte av myrene kan være dype – mer enn 10 m. Også i områdene med dyrka mark, finnes det en del store myrer. På mange av torvmyrene har det blitt tatt ut torv til flere formål, mest til torvstrø for bruk i fjøs. I tillegg inneholder de dype torvmyrene et arkiv om tidligere tiders klima, vegetasjonsinnvandring og utvikling av kulturlandskapet
(se tema: Klima – vegetasjonshistorie).
Jord langs bekker og i innsjøer
Langs de større bekkene og elvene i regionen forekommer det noen mindre flate arealer med sandig jord, som ofte blir oversvømt. Dette kalles elveavsetninger, og de skilles vanligvis ut som egne jordtyper (www.skogoglandskap.no).
Innsjøene i området fylles sakte og sikkert igjen med erosjonsprodukter fra sine nedbørsfelt.
I Østensjøvannet og Årungen avsettes det mellom 5 og 10 mm slam hvert år. Det er særlig i de siste 200 år at mengden av tilført slam har økt kraftig. Det meste av dette kommer fra dyrka mark, spesielt fra åkrer som ligger uten vegetasjon under høstregn og snøsmelting. Med samme tilførsel, vil Østensjøvannet fylles opp i løpet av de neste 1500 år.
Områder med tynne jorddekker
På høydedragene er det vanligvis mindre løsmasser og berggrunnen stikker opp, eller er bare dekket av humus eller tynne lag av sand og grus (strandavsetninger). I mindre forsenkninger i fjellet kan det være litt tykkere lag av leirjord under sand og grus som gir grunnlag for god skogvekst. Spredt i landskapet finnes det større og mindre fjellknauser som er ’vasket’ rene for jord under landhevningen. Arealene med tynnere jorddekke øker med avstand fra de store moreneryggene, f. eks. i søndre del av Vestby, og nord for Ski-trinnet. Her har brefronten trukket seg raskt tilbake, og det ble ikke tid til å avsette verken morenemateriale eller leirjord.
Annen geologisk informasjon
På internettsidene til Norges geologiske undersøkelse (NGU) kan en finne spesiell informasjon om de geologiske forholdene på Østlandet (Oslofeltet). Det gjelder for eksempel fordelingen av radon i fjell og løsmasser eller områder med dårlig fjell (dypforvitring). Se Prosjekter:
http://www.ngu.no/no/tm/Om-NGU/Prosjekter/GEOS---Geologi-i-Oslo-regionen/
Den dyrka jorda - jordsmonnet
Detaljert informasjon om dyrka arealer i Follo er tilgjengelig på hjemmesidene til ’Institutt for skog og landskap’ www.skogoglandskap.no ++
hoyrekolonne
